Kommuneplanens arealdel - hvem gjelder den for?
Velforeningen har et debattinnlegg på trykk i dagens Bergens Tidende. Her en noe utvidet versjon av dette innlegget:
Regler og offentlige planer er til for å skape trygghet, forutsigbarhet og sikre likebehandling. Den 8. mai skal komité for miljø og byutvikling behandle en reguleringssak i Storetveitåsen. Saken har versert i over ti år, og er egnet til å stille spørsmål ved hvordan byggesaksregler og planer håndheves i Bergen. Utgangspunktet er at kommuneplanens arealdel er en overordnet plan som nye reguleringsplaner må innordne seg. I saken om Storetveitåsen servi at det ikke skjer.
Stadig flere ønsker å bo i Bergen. Dette skaper utfordringer for kommunen, men også muligheter for eiendomsselskaper som står for planlegging og utbygging. For å holde kontroll med denne virksomheten er redelighet og forutsigbarhet i prosessene viktig. Det blir et demokratisk problem når vi som borgere ikke lenger kan forholde oss til vedtatte planer.
Storetveitåsen ligger i et område der rettslig bindende bestemmelser i kommuneplanens arealdel tillater en utnyttelsesgrad på inntil 60% BRA. I særlige tilfeller kan utnyttelsen utvides til 200%. Bare i visse områder nær bybanestopp er en høyere utnyttelsesgrad tillatt. Storetveitåsen ligger ikke i et slikt område. Osloselskapet Linstow eiendom vil likevel bygge boligblokker her, på en tomt som ligger i et rent småhusområde og delvis i et friområde.
Linstow argumenterer her for en utnyttelsesgrad på hele 250 %, og får støtte av byrådet. Vi ser en profesjonell utbygger som presser gjennom et prosjekt med altfor høy utnyttelsesgrad, motivert av økonomisk vinning og uten omtanke for nærmiljøet. Hvordan kan byrådet støtte dette?
Området som ønskes bebygd ligger nesten en kilometer unna nærmeste bybanestopp. Slår vi en tilsvarende sirkel rundt alle bybanestoppene ender vi med å teppelegge store deler av Bergensdalen med eiendommer med en potensiell utnyttelsesgrad på 250 %. En presedensvirkning av dette vil være godt nytt for de som tjener penger på å bygge tettere, men dårlig nytt for oss som ønsker å beholde et godt bomiljø.
På 1990-tallet vant beboerne fram i kampen mot store utbyggingsplaner i Storetveitåsen. Det meste av området ble da gjort til friområde, men en vedtatt innløsning ble senere stoppet av byrådsleder Monica Mæland. Vi må derfor fortsatt kjempe for å bevare et viktig tur- og lekeområde, ikke minst for barna og de mange barnehagene i bydelen. Økende befolkning og fortetting langs bybanestoppene gjør at behovet for å bevare våre grønne lunger er større enn noen gang. En ekstremt høy utnyttelse, som utbygger ønsker og byrådet støtter, betyr at en del av friområdet blir spist opp og privatisert.
Vi opplever at regler og planer blir satt til side. Utbyggere forsøker seg igjen og igjen. Planer revideres, og utbygger sier de har etterkommet krav. I realiteten driver de med ordkløyveri, og massiv påvirkning av våre folkevalgte. Vi har sett at både utnyttelsesgrad og byggehøyder har økt gjennom prosessen. Vi borgere har begrensede ressurser. Vi er derfor avhengige av at de folkevalgte sørger for at de samme regler gjelder for oss som for profesjonelle utbyggere.
En familie forsøkte nylig å få bygget ut huset sitt, et steinkast unna den tomta det her er snakk om. Naboene godkjente planene, men kommunen nektet. Årsaken var en liten overskridelse av utnyttelsesgrensen på 60 %. Det endte med at familien som trengte mer plass, flyttet. De hadde ikke en profesjonell utbyggers ressurser til å drive saken gjennom over mange år.
Velforeningen Storetveit nord
Øystein Mjelde, Jon Hoem
Regler og offentlige planer er til for å skape trygghet, forutsigbarhet og sikre likebehandling. Den 8. mai skal komité for miljø og byutvikling behandle en reguleringssak i Storetveitåsen. Saken har versert i over ti år, og er egnet til å stille spørsmål ved hvordan byggesaksregler og planer håndheves i Bergen. Utgangspunktet er at kommuneplanens arealdel er en overordnet plan som nye reguleringsplaner må innordne seg. I saken om Storetveitåsen servi at det ikke skjer.
Stadig flere ønsker å bo i Bergen. Dette skaper utfordringer for kommunen, men også muligheter for eiendomsselskaper som står for planlegging og utbygging. For å holde kontroll med denne virksomheten er redelighet og forutsigbarhet i prosessene viktig. Det blir et demokratisk problem når vi som borgere ikke lenger kan forholde oss til vedtatte planer.
Storetveitåsen ligger i et område der rettslig bindende bestemmelser i kommuneplanens arealdel tillater en utnyttelsesgrad på inntil 60% BRA. I særlige tilfeller kan utnyttelsen utvides til 200%. Bare i visse områder nær bybanestopp er en høyere utnyttelsesgrad tillatt. Storetveitåsen ligger ikke i et slikt område. Osloselskapet Linstow eiendom vil likevel bygge boligblokker her, på en tomt som ligger i et rent småhusområde og delvis i et friområde.
Linstow argumenterer her for en utnyttelsesgrad på hele 250 %, og får støtte av byrådet. Vi ser en profesjonell utbygger som presser gjennom et prosjekt med altfor høy utnyttelsesgrad, motivert av økonomisk vinning og uten omtanke for nærmiljøet. Hvordan kan byrådet støtte dette?
Området som ønskes bebygd ligger nesten en kilometer unna nærmeste bybanestopp. Slår vi en tilsvarende sirkel rundt alle bybanestoppene ender vi med å teppelegge store deler av Bergensdalen med eiendommer med en potensiell utnyttelsesgrad på 250 %. En presedensvirkning av dette vil være godt nytt for de som tjener penger på å bygge tettere, men dårlig nytt for oss som ønsker å beholde et godt bomiljø.
På 1990-tallet vant beboerne fram i kampen mot store utbyggingsplaner i Storetveitåsen. Det meste av området ble da gjort til friområde, men en vedtatt innløsning ble senere stoppet av byrådsleder Monica Mæland. Vi må derfor fortsatt kjempe for å bevare et viktig tur- og lekeområde, ikke minst for barna og de mange barnehagene i bydelen. Økende befolkning og fortetting langs bybanestoppene gjør at behovet for å bevare våre grønne lunger er større enn noen gang. En ekstremt høy utnyttelse, som utbygger ønsker og byrådet støtter, betyr at en del av friområdet blir spist opp og privatisert.
Vi opplever at regler og planer blir satt til side. Utbyggere forsøker seg igjen og igjen. Planer revideres, og utbygger sier de har etterkommet krav. I realiteten driver de med ordkløyveri, og massiv påvirkning av våre folkevalgte. Vi har sett at både utnyttelsesgrad og byggehøyder har økt gjennom prosessen. Vi borgere har begrensede ressurser. Vi er derfor avhengige av at de folkevalgte sørger for at de samme regler gjelder for oss som for profesjonelle utbyggere.
En familie forsøkte nylig å få bygget ut huset sitt, et steinkast unna den tomta det her er snakk om. Naboene godkjente planene, men kommunen nektet. Årsaken var en liten overskridelse av utnyttelsesgrensen på 60 %. Det endte med at familien som trengte mer plass, flyttet. De hadde ikke en profesjonell utbyggers ressurser til å drive saken gjennom over mange år.
Velforeningen Storetveit nord
Øystein Mjelde, Jon Hoem
